Kristine Hjulstad: Den stille uken

Den stille uken. Det er et nyere navn, trolig kommet fra Tyskland, på selve påskeuken. Bakgrunnen er at kirkeklokkene denne uken fikk ombyttet metallkloven med en av tre, så lyden skulle bli stillere.

Slik er det ikke lenger. I grunnen er det et veldig gap mellom eldre tiders påske og den vi opplever i dag. Før var påske virkelig den største og mest forpliktende kirkehøytiden, mens store masser nå ser på påsken som en skiferie til fjells. Det hjelper lite om kirke og prester har prøvd å følge med på fjellferdene. Påsken blir annerledes oppfattet nå.

På Vrådal markeres ikke påskehøytiden bare utendørs med skiturister i tusentall langt til fjells, inn i selve høyfjellet med sol og snø. Innendørs på Straand, dette ærverdige og eldgamle hotell i Telemark, er det pyntet opp med klare påskesymboler. Her er både gule blomster, malte egg og kyllinger. Fargingen av egg følger gamle oppskrifter fra Kviteseid, lot jeg meg fortelle, og var ganske enkel: Folk kunne koke egg i høy, da ble de gule. Brune fikk man eggene ved å koke i kaffe. Ellers kunne man selvsagt benytte farger for å få til dekorative mønstre. Det gjør man i dag, og sånt blir det stemning av.

De dramatiske opptog som en fremdeles kan se i andre land, helst katolske, er det ikke merke av i tradisjonen på Vrådal. Imidlertid er det noe annet som har fått nedslag her oppe i fjellheimen, og det er Bjørn Haldor-show. Det alvorstunge som ellers ligger over påskehøytiden, blir med Bjørn Haldor snudd til glede, faktisk i beste samsvar med forkynnelsen på selve påskedagen. År etter år har han underholdt påskegjestene her oppe. For påskegjestene på Straand vil helst kjenne seg igjen. Det er selve sjarmen, å kjenne seg hjemme med Bjørn Haldor i den stemning han skaper og i de ablegøyer han gjør for små og store. Mannen tryller ut fra et slags overskuddsbehov og elsker bokser som det spretter rare ting ut av, eller fotoapparater som festner påskegjestenes ”brainwave” på glanset fotopapir.

Hotellet var fullt, nesten 300 gjester. De stod ringside under showet. Alle var der. De to direktørene, hotellsjefen og hovmesteren. Selv tryllet jeg første delen av min nye boheme-akt til tonene av Puccinis ”O soave faniculla”. Deretter presenterte jeg et påskemysterium, signert Max Maven.

De unge danserne Mina og Azra beveget seg poetisk, nærmest som små feer, til Eva Cassidys ”Fields of Gold.”

Påskemåltidet – i gammel kirketradisjontradisjon betraktet som et agapemåltid - rommet en utsøkt suppe kokt på høy og speket elghjerte. Deretter fulgte et overflødighetshorn av hummer, røket sik, urtebakt lam og gravet reinsdyr. Alt sammen komponert av hotellets sveitsiske mesterkokk og hans undersåtter.

Etter dette storslagne festmåltid ble vi geleidet inn i de indre gemakker. Der ventet kransekaken, marsipankaken og bugnende fruktfat. Og så gled vi omsider inn i påskenatten til det øvede orkester.

Jeg ble reengasjert til jul og nyttår 2008.