På jakt etter tryllebutikker i London

Utstillingsvinduene hos Davenport var imponerende,
det er ikke servicen.


Fra International Magic sine lokaler.


En tydelig fornøyd Espen Kraft hos
International Magic.


Utstillingsvinduene hos International var ikke
store. Det var imidlertid servicen.

Etter noen uker med store mengder julemat og dertil drikke, var tiden kommet en tidlig januarmorgen i det Herrens år 2007, for å sette seg på et British Airways Airbus 219 med kurs for London. Kanskje ikke tryllebutikkenes Mekka, men med lettsprengt lommebok (les Mastercard) og med undergrunnskart- og gateadresse til utvalgte steder, var jeg klar for å shoppe alt jeg hadde sett meg ut på nettesteder, men ikke bestilt av frykt for statens toll og avgiftssatser.

Jeg hadde fra min magiske huseier (Kai Andersen) fått vite at i London er det kun to tryllebutikker å regne med. Davenports og International Magic. Sistnevnte skulle ligge et godt stykke unna Davenports, og akkurat det fikk jeg merke senere.

Mitt reisefølge, av den mer feminine sorten, hadde vel kanskje ikke akkurat sett fram dagen med innkjøp av 50 kortstokker og enda flere morsomheter, men etter noen besøk på Londons mer tekstilbaserte butikker, var hun klar for å være min fotograf og rådgiver..

Turen gikk først til Davenports ved Charing Cross Underground. Det burde vel heller hete UNDER Charing Cross Underground. Grunnen er at butikken ligger godt gjemt langt nede under bakken hvor opptill flere uteliggere tydeligvis hadde funnet seg et hjem. Et ganske obskurt sted hvor store bokstaver med Davensports Magic virket ganske så malplassert. Pytt sann. Her skulle det shoppes og vi gikk inn.

Der var det lite. En disk gikk over det meste av den ene langsiden. Glassmontre prydet de tre andre.

Bak disken sto det en ung kar i en litt for stor dress. Håret var flott kjemmet bakover og en følsom nese kunne vel kjenne en eim av Old Spice i rommet. Denne kunne vel stamme fra kunden som ble ekspedert (les betjent) da vi kom inn.

Unggutten var i full gang med å lære kunden hemmeligheten bak trikset denne ville ha, så å gi oss et blikk og et ”hi”, var vel for mye forlangt? Jeg og mitt reisefølge fikk heller snike oss langs veggene og studere alt vi kunne kjøpe når det ble vår tur.

Da jeg er mest opptatt av kort, kunne jeg til min store glede se en avdeling med alle de kortstokkene jeg forgjeves har sett etter hos http://www.sand-magic.com/ og http://www.crosby-magic.no/ som er stedene jeg vanligvis har henvendt meg til i Norge fra tidligere.

Etter å ha studert kortstokker i noen minutter fikk jeg da omsider et blikk fra ekspeditøren. Det skulle dessverre vise seg at dette var et blikk for å fortelle hvor mye han kjedet seg ved å måtte forklare kunden foran oss hvordan trikset skulle utføres. Dette skjønte vel kunden og trakk seg tilbake. Dermed var det vår tur.

På dette tidspunkt ante det meg at genuin interesse i oss, eller iver etter å selge, ville være fraværende. Det fikk jeg rett i.

Jeg måtte hale ordene ut av den unge mannen. Han hentet fram stokkene etter hvert som jeg sa hva jeg skulle ha, men å selv ta initiativet til å fremme noe spennende gjorde han ikke. Han virket rett og slett ikke interessert i å tjene penger.

Allikevel, det var mye spennende å velge i og jeg fikk meg både Ghost, Black og Ulike ”gaffed” decks fra Bicycle. Stripperdecks, Svengali samt et godt utvalg i andre typer gimmicked-decks gjorde at kredittkortet gikk varmt.

Betalingen gikk heldigvis greit og det var på tide å komme seg ut og OPP i dagslys igjen.
Vel ute måtte vi bare titte på hverandre og riste på hodet. Maken til dårlig kundebehandling skal man lete lenge etter. Vi gir Davenports en 2’er på en skala fra 1 til 10. Toeren skal de få for at vi faktisk FIKK handle der.

Etter dette var det tid for litt mat og kaffe før vi satte kursen for International Magic ved undergrunnen Chancery Lane. Vel, den lå LITT lenger derfra og med typisk londonregn høljende ned, var gleden stor da vi fikk øye på logoen til International Magic over en butikkdør nedi gata vi gikk.

Et lite skår i gleden var der allikevel. Erfaringene fra Davenports. Skulle vi bli møtt på samme måte her også?

Jeg kan med engang berolige sarte sjeler med at det gjorde vi IKKE!

Lokalet er mer avlangt her med inngangsdøren nederst i korthjørne. Vi gikk inn og fikk straks øyekontakt med ekspeditøren som var i gang med å betjene en kunde. Allikevel får jeg et nikk til velkomst. Selvfølgelig vil jeg si, men etter erfaringen på det første stedet var jeg ikke sikker på noe på dette tidspunkt.

Etter å ha tuslet litt rundt i lokalet kommer jeg meg fram til disken for å sjekke kortstokker og korttriks som ligger helt på siden framme til venstre. Mens vi venter på vår tur, ser jeg det kommer inn en ny person i lokalet. Denne har hendene fulle av god engelsk lunsj ser det ut til. Personen går bak disken og jeg antar at dette også er betjening, men at denne har lunsj og skal ha pause.

Til min store glede, setter han bare maten til side og kommer fram for å spørre hva han kan hjelpe til med.

Igjen, for å gjøre en lang historie kort; i løpet av den neste drøye halvtimen får jeg demonstrert flere sterke kortrutiner, flotte triks. Ingen kjøpetvang selv etter å ha blitt eksponert hemmeligheten bak triksene. Jeg opplever en entusiasme, ferdighet og oppriktig interesse. Både i hva slags trylling jeg driver med, hvor jeg er fra og hvem jeg er.

Jeg får lov til å ta et par bilder og personen stiller velvillig opp på noen av bildene. Det er kanskje ikke rart jeg la igjen en del engelske pund hos International Magic?

Utvalget så ut til å være på linje med Davenports, og hadde jeg visst forskjellen i kundebehandling ville jeg selvfølgelig ha kjøpt alt sammen på International Magic, men en ting er sikkert; neste gang jeg er i London er det bare ETT sted jeg reiser til. Jeg tror du skjønner hvor jeg mener?

Jeg gir International Magic 10 av 10 mulige poeng. Mitt reisefølge var også svært entusiastisk når vi forlot stedet.

Hva ble vel Buckingham Palace etter dette…..?


Tekst: Espen Kraft
Foto: Anne-Guro Høye Strøm